Prøvesamtalen som endret Idas første direktesending

Ida tok kontakt uken før sendingen

Ida er forsker og hadde takket ja til å være gjest i et direktesendt nettintervju. Faget kunne hun godt. Det hun ikke kunne, var hva som skjer i minuttene før en sending: hvem som ringer, hvilket program som brukes og når kameraet faktisk står på. Hun tok kontakt noen dager før avtalen og skrev rett ut at hun var nervøs for det tekniske, ikke for spørsmålene.

Jeg har ledet mange prøvesamtaler, og dette er et vanlig utgangspunkt. Gjester bruker ofte kreftene på innholdet og lar det praktiske ligge til siste kvelden. Vi ble enige om en times prøvesamtale to dager før sendingen, slik at hun hadde tid til å rette opp det vi fant og øve en gang til i ro og mak.

Jeg ba henne sette seg på samme plass og med samme utstyr som hun ville bruke under sendingen. En prøvesamtale gir lite verdi hvis den foregår i et annet rom med en annen mikrofon.

Slik gikk prøvesamtalen

Vi startet som om det var selve sendingen. Ida logget inn via lenken hun hadde fått, ventet i et virtuelt venterom og ble sluppet inn av meg. Allerede her oppdaget vi det første: hun hadde glemt hvilken e-postadresse lenken var knyttet til, og brukte litt tid på å finne den. Det er en liten ting, men i en direktesending ville det ha kostet henne nerver og sendetid.

Deretter gikk vi gjennom en kort samtale med spørsmål lik dem hun kunne vente. Jeg ga henne tilbakemelding underveis på det jeg så og hørte: hvor hun så hen, hvordan hun pustet mellom setningene og om hun ventet på at jeg var ferdig før hun svarte. Hun hadde en tendens til å se ned på notatene, og da ser en seer bare pannen hennes.

Vi stoppet to ganger for å prøve igjen. Å gjøre en liten ting om og om igjen, til den sitter, er mye av poenget med en prøvesamtale.

• Innlogging fra lenken, slik som på sendedagen
• Venterom og når kameraet går på
• En kort samtale med realistiske spørsmål
• Tilbakemelding på blikk, tempo og pauser

Det vi fant som hun ikke hadde tenkt på

Ida hadde lagt notatene sine på et ark ved siden av skjermen, men det ga henne en skrå blikkretning bort fra kameraet. Vi flyttet arket opp ved siden av kameraet og kortet ned teksten til fire stikkord. Hun sa selv at hun ble roligere av å ha mindre å lese, ikke mer.

Hun hadde også en telefon på bordet som lå med lyden på. Under prøven kom det et varsel midt i en setning. Det er den typen avbrudd som virker mye større i en direktesending enn hjemme i stua. Vi ble enige om at telefonen skulle ligge i et annet rom, og at hun skulle lukke e-postprogrammet før hun logget inn.

Til sist avklarte vi hva hun skulle gjøre hvis noe sviktet. Jeg kan ikke love uavbrutt nett, og det sa jeg også til henne. Derfor fikk hun med seg et telefonnummer hun kunne ringe og beskjed om å bli på plassen hvis bildet fraus.

• Notater som stikkord ved siden av kameraet
• Telefon og varsler ut av rommet
• Et nummer å ringe hvis forbindelsen faller ut

Instruksjonen hun fikk i forkant

Etter prøvesamtalen skrev vi sammen en kort instruksjon som hun kunne ha foran seg på sendedagen. Den skulle være så enkel at hun kunne følge den uten å tenke. Øverst sto klokkeslettet hun skulle være innlogget, vanligvis femten minutter før sendestart, og lenken hun skulle bruke. Så fulgte hvem hun skulle forholde seg til hvis noe gikk galt.

En god instruksjon til en gjest forteller hva som forventes og hvem som gjør hva. Den sier om gjesten skal skru på kameraet selv eller vente på signal, om hun bør bruke hodetelefoner, og hvor lenge hun kan regne med å sitte. Den nevner også hva som ikke skal skje, som å dele skjerm uten at noen har bedt om det.

Mange arrangører glemmer dette steget og sender bare en lenke. Gjesten sitter da med spørsmål hun ikke tør å stille ti minutter før sending, og stillheten gjør henne mer urolig enn teknikken noen gang ville gjort.

• Klokkeslett for innlogging og selve sendingen
• Lenken og hvem som svarer ved problemer
• Hva gjesten skal gjøre selv, og hva hun skal vente med

Hvordan sendedagen ble

Ida ringte meg etterpå. Sendingen hadde gått fint, sa hun, og hun hadde sittet på plassen sin med stikkordene ved kameraet. Midt i intervjuet frøs bildet hennes i noen sekunder. Hun hadde skrevet ned hva hun skulle gjøre, ventet rolig og smilt, og programlederen tok tråden til forbindelsen kom tilbake.

Hun fortalte at det var denne ene hendelsen hun hadde vært redd for, og at det føltes nesten som en øvelse da den skjedde. Det er ikke det vi lover i kurset, men det er et ærlig eksempel på hva forberedelse gjør. Teknikken sviktet litt, og hun var likevel klar for det.

Jeg la merke til at hun sa lite om utstyret og mye om hvordan hun hadde opplevd samtalen. Det er ofte slik. Når det praktiske er avklart på forhånd, blir det plass til å snakke om det man egentlig skal snakke om.

Hva du kan ta med deg fra Idas tilfelle

Idas historie handler ikke om dyrt utstyr. Hun brukte det hun hadde, og forskjellen lå i at hun hadde gjort alt én gang før. En prøvesamtale gir deg en sjanse til å gjøre feilene når ingen ser på, og å finne ut hva som faktisk plager deg i stedet for å gjette.

Hvis du skal være gjest, be om en prøvesamtale i god tid, gjerne et par dager før slik at du rekker å rette på det som viser seg. Be også om en skriftlig instruksjon, og lag en selv hvis arrangøren ikke har sendt en. Ha den lett tilgjengelig på sendedagen.

Sørg for at du vet hvem du ringer hvis noe svikter, og bestem deg for hva du gjør mens du venter. Det er de små avklaringene som gir ro, ikke løfter om at alt vil gå uten avbrudd.

• Be om prøvesamtale et par dager før sending
• Skriv en kort instruksjon du kan følge uten å tenke
• Avtal på forhånd hva du gjør hvis forbindelsen faller ut